Koster og Stiklestad

For en tid vi lever i!

Jeg var nettopp ankommet Strömstad da TK ringte og fortalte hva som hadde skjedd. En bombe ved Regjeringskvartalet. Ennå var det ingen som visste omfanget, men hun hørte sirenene på vei ned mot Oslo sentrum. På båten til Koster satt vi og så på iPhonens TV-app. Så kom vi fram, og skulle underholde folk som var i selskap. På med maskene.

De følgende dagene gikk med til nyheter og tårer. Men også til musikk. Og til nye venner. De vi gikk igjennom som nasjon, og som individer, skapte en egen stemning på vår lille øy i den svenske skjärgården. Plassen vi kunne styrke oss og gjøre oss klare for å møte den stadig økende nyhetsflommen, som aldri syntes å nå sin horrible høyde, men bare bli verre og verre, ble i møtet mellom musiker og publikum, artister og artist, menneske og menneske.

Kongero

Kongero på scenen i Kosters Trädgårdar

I flere dager har jeg bare vært tom. Uten initiativ. Men av og til så må man bare. Plikten kaller. Og jeg er glad for at livet har et momentum utenom meg selv. Jeg må innfinne meg steder og prestere visse ting, enten jeg har lyst eller ei. Derfor blir det til, i de timene man har fri, at jeg faller litt tilbake, og er alene med hodet mitt.

I skrivende stund sitter jeg på Stiklestad, på hotellet der, og venter på at det skal bli torsdag og konsert. Stjernenatt heter konserten, sammen med Isa Gericke og Kjetil Støa. Den spilles i Borggården her. Det skal bli kjekt å synge litt igjen, men jeg merker fokuset er hjemme i Oslo.

Ikveld er det premiére på Spelet om Heilag Olav. Jeg så generalprøven igår. Det var et punkt som rørte meg spesielt. Det blir sunget, «la oss leve i kjærleik her i Norden.» Det varte ikke lenge, det var ikke et lagt opp til et høydepunkt, men det traff meg i det øyeblikket, og jeg ble slått av at våre historie er full av maktkamp, utkjempet av våre egne, mot våre egne. Skal ikke gå inn i det, men på Stiklestad igår, under en generalprøve, ble plutselig materien levende og ga gjenklang.

Stiklestad

Sluttscenen på Spelet om Heilag Olav

Imorgen kommer nok en ny dag. Og en til etter den. Og deretter fortsatt en. La dem fylles med den ånd som nå preger vårt land, og vårt mellomværende. Med medmenneskelighet, samhold, og en levende omtanke for hverandre.

Espen

Advertisements

Om Espen Langvik

Solist ved Nasjonaloperaen.
Dette innlegget ble publisert i Bilder, Freelance. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s