Kultur er næring

Det snakkes mye om knutepunkt og regionalsentra og frivillighet og bredde. Men for dem som har dette feltet som levebrød, er det rett og slett næring. Det handler om å overleve. Derfor er det viktig at vi er med på å skape forutsigbarhet i hverdagen for utøvende kunstnere/musikere.

Vi må øke støtten til de institusjonene som benytter seg av profesjonelle aktører i samarbeid med lokale amatører, slik at de kan ha et konkurransedyktig lønnsnivå. Dermed vil det være interessant også for de beste profesjonelle å delta, og dermed bidra til å både å høyne kvaliteten på de arrangementene som blir iverksatt, og også være viktige inspriatorer for de lokale kreftene.

Hva menes med dette? Jo, ved å heve den kunstneriske kvaliteten, øker anseelsen til organisasjonen, publikumstilstrømningen øker, og inntektene stiger. I møtet med lokale amatører, både unge og gamle, er det viktig at de beste er med på å skape gode holdninger og opplevelser rundt det å utøve kunst, og det å være en del av et slikt felleskap. For de voksne amatørene inspirerer det til videre innsats, forsterker samholdet i organisasjonen ved at man sammen skaper gode opplevelser. Selvfølgelig for publikum i salen, men også for hverandre, i det direkte likeverdige samarbeidet med de profesjonelle, hvor det jobbes mot å levere et så godt produkt som mulig. For de unge, kan dette være den direkte påvirkning som gjør at noen tar en beslutning om å satse videre på en kunstnerisk karriere, og dermed være med å bidra på samme profesjonelle nivå selv, senere i livet. Dermed får vi også en slags ‘circle of life’ – effekt, hvor de beste fra distriktene ikke forsvinner etter endt utdanning, men kommer tilbake og er med på å skape videre vekst. Vi ser helt klare eksempler på dette over hele landet hvor slike modeller er i bruk.

Så vi må ned på jorda når vi snakker om kulturpolitikk og spesielt kunstfeltet. Legger vi til rette, ved bevilgninger til nøkkelorganisasjoner, vil vi skape et bærekraftig næringsfelt for kunstnere. Videre vil det heve statusen til kunstnerstanden, avmytifisere den, og fjerne gamle «sannheter» om at kunstnere er noen rare personer som ikke arbeider for føda, men sitter med sugerør i statskassen. Ved slik indirekte subsidiering av kunstnere, vil også markedet i større grad være med på å bestemme hvilke kunstnere som «overlever» i feltet, istedet for en liten gruppering av samrørte statssynsere. Det er jo ikke til å komme bort ifra at dette er en prestasjonsbetinget næring, og dyktighet, faglig kompetanse og evnen til å levere over tid, bør komme enda mer aktivt inn i evalueringen av våre utøvende kunstnere. Her ser jeg ingen forskjell fra idrettens verden.

På sikt vil dette heve nivået på den kunsten som publikum opplever i landet vårt. Det vil faktisk også stimulere eksporten av norsk kunst og kunstnere, fordi det overskuddet av kunstnere som vi vil komme til å ha, etter at markedet her hjemme i første omgang har ‘valgt seg sine’, vil måtte søke seg ut for å utøve sin kunst og livnære seg av den. Dermed vil de være en god reklame for Norge og vår kultur- og kunsttradisjon, og de vil også skaffe seg verdifull erfaring og kunnskap, som de igjen vil kunne dele med seg, både med publikum hjemme, men også med hjemlige kolleger. Det er jo også slik, at ingenting avler suksess hjemme, som suksess ute.

Derfor mener jeg at samfunnet må gjøre hverdagen enklere og mer fleksibel for våre utøvende kunstnere, slik at de kan ha mot og mulighet til å gjøre de vurderinger og ta de avgjørelser de må, for å kunne livnære seg av det feltet som de har viet hele livet til å mestre. Det er ikke luftige, abstrakte begreper som man kan smykke seg med i festtaler og debatter, for dem det gjelder. Det er år med hardt slit, store offer og beinhard prioritering og gjennomføringsevne. Det er være eller ikke være, liv eller død. Den slags dedikasjon til eget virke og yrkesvalg bør appaluderes, ikke kveles ved rigid lovgivning, uforståelig og uhåndterlig skjemavelde, og en stadig mer usikker hverdag.