Peder Horgen, leder for NODA, går i Klassekampen igjen ut mot profesjonelle produsenter av musikkteater og show, på den bakgrunn at de benytter seg av gratis arbeidskraft i sine forestillinger.
Jeg støtter Horgen fullt ut på dette punkt.
Det er blitt en økende tendens til å bruke studenter fra danse- og showskoler i Oslo i store kommersielle produksjoner, under påskudd av å drive «utdanning». Dette må det bli en slutt med. Disse teaterprodusentene driver med dette ikke utdanning av musikkteaterfeltet, men med utvanning av det.
Et utdannelsesløp innen utøvende kunst, er en mangeslungen løype. Her er det mange kompliserte faktorer som skal tas med i beregningen, spesielt fordi hver enkelt student har med seg så mye av seg selv inn i utformingen og utføringen av studiet. Hva mener jeg med dette? Egne erfaringer, egen mangel på erfaring, eget mot, egen angst, egen ambisjon om å lykkes, egen evne til å takle nederlag. Og nederlag, dem er det mange av i denne bransjen.
Skolen er stedet hvor alle disse faktorene blir arbeidet med på en måte som gjør studenten klar til å møte en ofte beinhard virkelighet der ute, etter endt studium. Eller gjør studenten klar over at han/hun kanskje ikke bør møte den beinharde virkeligheten der ute. Og det er like viktig som det første. For det er å kaste blår i øynene på folk, å la dem gå igjennom et langt studium, la dem gå ut i virkeligheten, for så å la dem møte nederlag etter nederlag, nei etter nei, gjennom utallige auditions og castinger, og dermed, med ett ganske annet selvbilde enn da de gikk ut av skolen, forsvinne fra arenaen, og måtte begynne å bygge på nytt.
Skolen er fristedet. Laboratoriet. Hvor ambisjonene er høye, men fallhøyden lav. Du straffes ikke med et halvt år uten lønn, om du gjør det dårlig i skoleforestillingene. Du får være med, gå igjennom løpet, gjøre deg de erfaringene du trenger. I trygghet.
Idet man trår inn i på den profesjonelle arenaen, er saken en ganske annen. Her er det, som Horgen sier, pengene som gjelder. Og hvordan tjener man penger? I teateret er det billett- og sponsorinntekter som det utslagsgivende. Begge disse blir utløst av samme faktor. Kjendiser. Og kjendiser kjenner sin verdi, og skal ha betalt for at de bærer showet/forestillingen på sine skuldre. De tar en risiko ved å fronte slike show. Blir det suksess: Hurra! Blir det fiasko: Offentlig uthenging, og muligens kroken på døren en lang stund.
Dermed må teateret veie hvor de kan spare. Teknisk utstyr og personale har sin pris, den er ikke å mukke på. Så hva gjør man, når man trenger et ensemble på 20-30 artister til å danse, synge, si noen småroller, bære inn blomster eller brev, pluss se bra ut på scenen. Betale full hyre? Blir ikke mye penger igjen, da… Nei, man henter inn den gruppen som har nesten utømmelig med energi, ståpåvilje, entusiasme og godvilje. Og ingen erfaring. Og ingen til å tale deres sak i arbeidssaker. Man henter inn studentene. Som er overlykkelige for å få sjansen. Som ser for seg at dette er en gylden mulighet for å få vist seg. Bygge nettverk. Bygge karriere. Og bak dem står skolene. Og dytter. For det er penger å hente for dem i dette. Og anseelse. Og hype.
Dette er en situasjon hvor produsentene og skolene sitter med bukta i begge ender. Produsentene får gratis arbeidskraft, skolene får pengene til drift, og de får flere nye søkere til studiet, fordi de har samarbeid med de før nevnte produsenter. Attraktivt siste år, avslutt studiet i profesjonell setting på Folketeateret. Vinn, vinn! Det er bare studentene som taper. Fordi det nettverket som de håper å bygge, finnes ikke. Fordi selv om de gjør sitt beste, så kommer det nye studenter neste år, som er like gratis og like talentfulle og like uerfarne som det det foregående kullet. Nettverket er mellom institusjonene. Ikke mellom utøver og produsent.
Så jeg tror ikke på den gode intensjon som blir fremlagt, når det snakkes om utdanning og viktig erfaring for studentene. En skole planlegger sine løp med lang horisont. Studentforestillingene er lagt. Det øves og forberedes gjennom et helt skoleår, idéelt sett. Man har tid til å lære, og tid til å vokse. Profesjonelle familieshow har kort horisont. Man er presset for tid og penger. Her er det ikke tid til å vokse og lære. Her er det bare tid til å levere og levere. Og overleve. Klarer du ikke det, er det rett ut.
Jeg ville våge den påstand at produsentene ville tjene på å bruke profesjonelle dansere og sangere og skuespillere i sine forestillinger. De kan stille høyere krav til forberedelse og egenøving. De kan ha kortere prøvetid. Profesjonelle er sitt ansvar overfor arbeidsgiver meget bevisst, så oppmøteprosenten vil ligge på rundt 100%. De har mulighet til å håndplukke sitt ensemble til å passe det utrykket de er ute etter, istedetfor å måtte ta imot et kull, og kanskje tilogmed måtte kaste noen ut, fordi de ikke er gode nok (så mye for samarbeid og profesjonell erfaring).
Og de vil tjene på det, fordi publikum (husker dere dem?) vil få en helstøpt opplevelse kveld etter kveld, på ett høyt og jevnt nivå. Dermed blir det også mindre jobb og stress for kjendisene, som slipper å bære hele forestillingen selv. Dermed mindre risiko. Dermed kanskje tilogmed mindre utgifter til lønn? Hvem vet…
La skolene drive skole, og la det profesjonelle markedet være profesjonelt. Det tjener alle på, også publikum. Og det er visst dem vi spiller for.
Espen Langvik's Blog 