Operapensjonsjonsloven – et verdispørsmål

Det ble i årets hovedoppgjør kommet til en enighet om midlertidig pensjonsordning for de ansatte i Operaen. Det vil si for alle unntatt balletten, koret og operasolistene. De har hittils vært samlet under en lov, Operapensjonsloven. Som sa at dersom man fikk full opptjening, skulle man få 66,6% av sluttlønn når man gikk av for aldersgrensen. SÆR-aldersgrensen. Kunstnerlivet har blitt verdsatt dithen, at når ressursene er uttømt, skulle kunstneren få sin pensjon.

Den første pensjonsordningen, den det er blitt en midlertidig enighet om, var gjenstand for en lang prosess, hvor tillitsvalgte og arbeidsgivere jobbet sammen med informasjon og meningsutveksling, og jeg opplevde den prosessen som god i Operaen. Jeg var med på denne prosessen, fordi jeg fikk lov. Min gruppe, operasolistene, som jeg er tillitsvalgt for, var ikke med i denne runden. Det ble ikke fremskaffet noen analyser og kalkyler for min gruppe, slike det ble for resten av huset. Det ble faktisk kostet på en god del penger for nettopp dette. Men min gruppe sine spesielle behov og utfordringer ble ikke berørt i denne omgang. Det skulle komme senere. Den lovfestede pensjonsordningen skulle få sin egen prosess, ble det sagt. Og, og det er her det hele begynner å snøre seg til, det er den ordningen som er hovedkilden til de økonomiske utfordringene. Men her legges det nå opp til en meget kjapp prosess. KUD lener seg på resultatet fra de andre gruppene, og ønsker å innlemme oss i samme modell. Og da etter normal saksgang i departementet. Som er 3 måneders høringsfrist. Ingen innspill tidlig i prosessen. Ingen tillitsvalgte tatt med for råd eller orientering. Nei, vanlig departmental saksgang. KUD har holdt kortene tett til brystet om innholdet i sitt arbeid, selvom selve arbeidet har vært annonsert, gjennom tekst i Nasjonalbudsjettet, tildelingsbrev og taler holdt av Kulturministeren. Nå er endelig de tillitsvalgte tatt inn i prosessen. Og vi skal gjøre vårt for å få vårt syn, våre verdier og våre erfaringer inn til departementet. En god dose praktisk erfaring er hva som trengs her.
Overordnet er dette et kulturpolitisk spørsmål. KUD må gjøre seg opp en mening om hva det vil med Operaen. Om hvilke oppgaver den skal forvalte.
KUD har ikke villet ha noen mening om Operaen. Ihvertfall ikke som jeg har oppfattet. Fru Widwey sier i NRK Spillerom 5.11.15 at «man som kulturnasjon åpenbart skal ha en opera og ballett.» Javel. En slik kulturnasjon må bygges og vedlikeholdes. Utdanningsinstitusjonene må utdanne sangere, de landlige operakompanier må bruke disse og la dem utvikle seg til det høyeste nivå mulig, for så å fylle Nasjonaloperaens scene, både som gjester og som fast ansatte sangere og solister.
Og det er her mitt poeng kommer. De fast ansatte solistene i Operaen. Det er en gruppe under press. Solistensembler er i ferd å dø ut i Europa. Før var vi normen, nå er vi unntaket. Med ensidig tanke på økonomien, er grunnen klar: Det er upraktisk, lite fleksibelt, forpliktende og ikke minst: dyrt. Altfor dyrt. Ikke så mye på grunn av lønn, men på grunn av at man skal ha pensjon.
Det økonomiske aspektet og det gjeldende kunstneriske syn spiller for én gangs skyld på lag. Desverre er det på bekostning av grunnfjellet i Operaen. Man sliter med å få økonomien til å gå opp, fordi solistene skal ha sin pensjon. Kunstnerisk sliter man med å få sesongen til å gå opp, for man finner ikke roller til å forsvare å ha et fast ensemble. Disse to hensyn finner sin felles løsning i det åpenbare: La oss fase ut solistensemblet.
Men Den Norske Opera & Ballett forvalter mer enn sin økonomi og sitt oppdrag i å vise frem forestillinger på en av sine scener. Nasjonaloperaen forvalter nasjonens ypperste operasolister. Den sørger for kontinuitet, en vedvarende sangerstand, en langsiktig investering i sine sangere og sitt publikum. Det er mye mynt å spare ved å si ifra seg sine faste solister. Men det er mye arv å tape. Skal Nasjonaloperaen bli et prosjektteater?
Solistensemblet ved Nasjonaloperaen har sagt at de er glad for nå å få være en del av løsningen på de økonomiske utfordringene. Men vi har også sagt, at vi gjerne er det ved å gjøre mer av det vi er der for å gjøre, skape kunst på høyest mulig nivå og gi vårt publikum uforglemmelige stunder i Operaen. Ikke ved å bli bedt om å ikke gjøre det.

Det foreligger et ganske ukjent, men allikevel uhyre viktig nasjonalt kulturpolitisk dokument i Operaens arkivskuffer. Det har en tittel som ikke tilsvarer sin nøkkelrolle i norsk operamiljø. Det er ikke et dokument som er spesielt tungt eller forpliktende. Og det er dokument som KUD ikke har hatt noen finger med i spillet for å lage. Allikevel sikrer dette dokumentet kontinuitet, identitet og kvalitet for Operaen, og har ringvirkninger ut til Operanorge som nesten intet annet dokument i dette landet. Det heter noe så usexy som «Særavtale mellom Musikernes Fellesorganisasjon og Den Norske Opera & Ballett om åremålsansettelse av sangsolister». Avtalen er fra 2008. Etter at Sangsolistene gikk over i Norsk Lektorlag (NLL) har NLL tilsluttet seg denne. Dette dokumentet er gyldig og forpliktende idag, men er meget skjør. Den kan sies opp når som helst. Hva som vil bli konsekvensen av det, er på det beste uklart.
Denne avtalen sikrer at det skal til enhver tid være 15 fast ansatte solister i Operaen. Det er det samme antall som Fru Flagstad startet Den Norske Opera med i 1957. Vi er nå i ferd med å bygge ned hennes livsverk.
Avtalen er skjør, fordi den har ingen kontrollinstans. Det er ingen som sikrer at den blir oppfylt. KUD kombinerer armlengdes avstand med et lite, men bestemt, dytt. Styret er foreløpig ganske anonymt, i denne skrivers mening. Nasjonaloperaen har ikke selv en overordnet strategi eller tankegang rundt verdien av et fast solistensemble.
Man har overlatt til en åremålsstilling på 5-år å kunne avgjøre om man skal ha noe som heter sangerkollegium i Norge, eller ikke.
Dette er en identitetskrise som Den Norske Opera & Ballett må ta innover seg, og søke å finne en løsning på. Hvordan kan man prioritere i budsjettene, når man ikke vet hva man prioriterer i bedriften? KUD må på banen, Styret må på banen. Den langsiktige kunstneriske strategien må Operaen eie selv. Det er en nasjonal forpliktelse som ikke kan eller bør overlates til kortsiktige ambisjoner eller begrenset interesse.
Vi går fra 15 ansatte i sesongen 14/15 til 13 i sesongen 15/16, ned til 10 i sesongen 16/17. Det foreligger ingen plan fra Operaen om å fylle disse stillingene. Det er ikke blinket ut noen kandidater til å overta etter at solister som har vært en del av Operaens mest synlige ressurser har gått av med pensjon. Det er ikke tatt grep for å sikre kontinuitet i det kunstneriske ensemblet. Det er ikke bare et brudd på en særavtale. Det er et brudd på det som Operaen er satt til å forvalte og utvikle. Det er et brudd på hva, etter mitt syn, KUD og Stortinget mener Operaen har som samfunnsoppdrag. Og det er brudd på kontrakten med publikum. Ikke minst er det et brudd med den intensjonen Kirsten Flagstad hadde da hun ble vår første operasjef.
– Espen Langvik