#metoo og #visyngerut

Emneknaggkampanjene har gått verden over og gjennom pressen, og har ikke unngått å sette sine spor.

Det har også kommet spørsmål, også til meg direkte, som ny operasjef i Nordnorsk Opera og Symfoniorkester, om det er virkelig er behov for så mye sex og nakenhet på operascenen. Jeg har forsøkt å sette noen tanker i system rundt dette, og velger nå å publisere dem på min private blogg.

Overgrep er aldri greit. Det finnes ikke ett scenario hvor slikt kan unnskyldes. Og kunsten må man kunne problematisere over dette, vise fram skyggene i menneskeheten, like fritt som den kan vise den lyse siden. Hvis vi gjemmer det bort, begynner subkulturen å vokse. Er det noe emneknaggkampanjene har lært oss, så er det at åpenhet er første regel. Skammen ligger ikke hos ofrene, ei heller ansvaret.

Og så, altså, mitt svar på direkte spørsmål:

Seksualitet har i all tid vært utforsket og problematisert i kunsten. Nakenhet har vært like vanlig som påkleddhet. Vi har en hel park på Frogner viet til emnet. Så om spørsmålet er «har nakenhet og seksualitet noe på en scene å gjøre?» er mitt svar ja.

Men det følger ikke naturlig derav at overgrep har på scenen å gjøre. Og da mener jeg det private, ikke regisserte, overgrep. Slikt hører ikke hjemme, hverken på scene, prøvesal, garderober, kontorer, fest eller hverdag.

Jeg har hatt utfordringen å spille roller hvor nettopp seksualitet, nakenhet, overgrep og seksualisert maktbruk har vært store deler av både karakter og iscenesettelse. Roller som Scarpia, Don Giovanni, Greven i Figaros bryllup, Tarquinius i Rape of Lucretia. I DNO&B har vel Figaros bryllup og Rape of Lucretia vært mest profilert.

I mitt arbeid med slike roller, har mitt forhold til medspiller og deres forhold til meg, vært avgjørende. I et nøtteskall, handler det om tillit. Tillit til profesjonalitet, til en felles forståelse av hva det er vi skal fremstille på scenen. Tillit til regissør. Tillit til konsept. Tillit til gjensidig respekt. Tillit.

La meg hente et eksempel fra Lucretia.

Når vi skapte denne forestillingen, lå det i lufta helt fra prøvestart. Tittelen er en spoiler. Vi visste hele tiden at snart, snart kommer den dagen hvor vi må sette den scenen. Voldtektsscenen. Scenen der min rolle angriper en forsvarsløs kvinne mens hun sover i sin seng. For å vinne et veddemål. Det var en tankefull Espen som gikk på jobb den morgningen. Jeg husker det veldig godt. Det var nesten som jeg listet meg til prøvesalen. Og det er her vår regissør hadde gjort det geniale.

Dere vet jo hvordan det er på prøvesalen: tusen mennesker, folk som kommer og går, alt fra teknisk og rekvisitt, til noen fra marked som fortvilet prøver å finne ut hvordan man skal selge forestillingen. – ikke denne dagen. Denne dagen var det kun regissør, Lucretia, meg, regi-ass., inspisient, pianist, dirigent og sufflør. Ingen annen hadde adgang denne dagen. Istedetfor de vanlige, grelle lysene fra taket, hadde han lyssatt rommet, og det var mørkere enn vanlig.

Han signaliserte til oss med all tydelighet at han anerkjente at dette var en vanskelig scene, en scene vi hadde gruet oss til og som vi trengte arbeidsro og fokus for å sette. Vi gjorde vel ikke annet enn å prate før lunsj. Tillit. Han visste vi måtte sette scenen, men også at det var oss på scenen som måtte finne veien inn i den, og gjennomleve den.

Etterhvert så utviklet vi scenen, vi hadde kampkoreograf for å sikre at alt ble gjort på en trygg måte. Men hele tiden gikk dialogen mellom meg og Lucretia. Vi visste hele tiden hva den andre kom til å gjøre. Og det var tillit til at man ikke improviserte. Improvisasjon i slike scener, og i kampscener, hører ingensteds hjemme. Kun i det avtalte, forutsigbare, ligger nøkkelen til å kunne yte scene og rolle rettferdighet, og kunne gi alt av seg selv for å skape et ekte øyeblikk. Denne tilliten var viktig for meg å skape, og å opprettholde. Det var tross alt jeg som skulle voldta. Og jeg er sikker på, i den grad man kan være det, en opplevelse er jo subjektiv, at min medspiller aldri følte seg forulempet eller forgrepet på i denne produksjonen. For hun og jeg var jevnbyrdige i skapelsen av de vanskelige scenene, og det var rom for klare tilbakemeldinger og endringer underveis, til vi landet det som til slutt ble regien. Denne produksjonen er kanskje noe av det jeg er mest stolt over fra min tid i Operaen, og jo mindre applaus jeg fikk etter forestilling, jo bedre visste jeg at vi hadde vært i å skape noe ekte. Noe forferdelig, men ekte.

Så for meg handler det ikke om hvorvidt seksualitet og nakenhet bør være på scenen. Heller ikke hvor grafisk det eventuelt skal være. Det handler om at utøverne skal ha tillit til at de blir tatt på alvor, at man har tillit til medspillere, og tillit til ledelsen ved institusjonen. At man vet at dersom man kommer med en henvendelse, en klage, en bekymring, så skal denne tas på alvor. At de som ber noen sette seg i en utfordrende situasjon på vegne av et teater eller operakompani, også er der for dem.

Som ny kunstnerisk leder i en av de største operaproduserende institusjoner i Norge, og en av bare to mannlige operasjefer, er dette viktige erfaringer å ta med meg. Kunst skal kunne provosere. Menneskets lyse og mørke sider skal holdes opp for publikum, som et speil. Og i dette speilet skal de kunne se seg selv. Reflektere over egne valg og verdier. Vi er dem. De er oss. Men det er publikum som skal føle vemmelse og skam over det som blir gjort på scenen, ikke utøverne. Vi (og jeg tillater meg å si vi fremdeles) skal kunne gå etter forestilling, ta en øl, ønske hverandre takk for idag og sees imorgen, for så å gjennomleve det hele ennå en gang.

Pproblemstillingen er kompleks. Samtidig som den er enkel. Nøkkelen ligger i tillit. I eierskap og ekte medvirken, mulighet til å påvirke resultatet. Jeg tror ikke det nødvendigvis blir dårligere scenisk av å la kunstnerne selv være med å påvirke. I min erfaring er hva aktørene er villig til å by på i trygge former, gjerne mer enn hva en regissør ville fått til ved å svinge pisken.

Vi er i en brytningstid nå. Vi er flere unge som kommer til lederposisjoner. Vi blir mentorer, lærere, forbilder for dem som vil dit vi er. La oss være den generasjonen som skaper trygge rammer for dem som kommer etter. Som ser våre kolleger. Og som sier ifra.

Jeg kommer sikkert til å måtte gå tilbake på ting jeg har sagt, og kommer garantert til å møte meg selv i døra på forskjellige saker. Slik er det å være menneske, verden er ikke konstant. Men én ting kan jeg si: Ingen som under operaproduksjoner i NOSO opplever overgrep eller overtramp skal behøve være redde for å si ifra. Du vil bli tatt på alvor. Du blir ikke tatt av plakaten, og du er ikke ekskludert fra neste mulighet. Og så er det mitt ansvar å sørge for at det gode arbeidsmiljøet er der, at man føler seg sett og trygg. Da jobber man best, og da får publikum den beste opplevelsen.

• Espen Langvik, operasjef NOSO