Når voldtekt blir tillitsbrudd og ikke så farlig

Justisministeren åpnet forrige uke for å revidere Straffeloven, med spesiell hensikt å gjøre det enklere å få voldtektssaker opp for retten. Altfor mange saker strander på Statsadvokatens skrivebord, henlagt etter bevisets stilling.

Dermed sendes signalet ut at dette er en adferd som Norge kan leve med. Man får ikke engang muligheten til å få prøvd dette for retten. Det er to sider ved dette: Den anmeldte får ikke anledning til å bevise sin uskyld, den fornærmede får ikke mulighet til å se rettferdigheten skje fyldest, og få satt et endelig punktum for en lang og traumatiserende periode, med usikkerhet, skyldfølelse og, ikke minst, sosial mistenkeliggjøring.

Det er jo nesten slik nå, at det er offerets «skyld» at ikke saken kommer for retten. Det blir ikke funnet nok bruk av vold. Smak på den setningen. Det blir ikke funnet nok bruk av vold. Så det påligger altså offeret, i en ekstremt utsatt situasjon, å pådra seg selv nok vold, slik at saken kan komme for retten. Utsatt for en grufull handling, må offeret selv sørge for å bli slått og skadet såpass mye, at en statsadvokat kan uten tvil sende saken til rettsalen. Dette henger ikke på greip. Det er rett ut usmakelig.

Og jeg forstår heller ikke hvorfor Statsadvokaten ikke sender sakene til retten? Er det en spareplan innen rettsvesenet vi ikke har fått med oss? La legdommerne få yte sitt skjønn i slike saker, og puste liv i lovene, slik intensjonen er. Ikke la det være opp til en enkelt statsadvokat å avgjøre, faktisk ta hele rettsprosessen inne på sitt kontor, for lukkede dører, uten adgang til å gå avgjørelsen etter i sømmene.

Det er jo heller ikke slik at en henleggelse utifra bevisets stilling er en frifinnelse. Det er bare retten som kan frifinne eller dømme. Blir saken henlagt, vil man aldri få vite, offentlig, hva som skjedde, og de involverte vil ha dette hengende ved seg hele livet. Og samfunnet er opportunt, og vil ta den sterkestes side. Og den som anmeldte vil bli mistenkeliggjort ennå mer, fordi folk flest vil mene at vedkommende tok feil, og farer med løgn. Mennesker er grusomme.

Derfor er det bra at Justisministeren tar det initiativet hun nå kommer med.

Et nei er et nei, uansett. Og sakene bør komme for retten, for å få prøvd bevisene i en åpen prosess, og hindre «kjøkkenbenk-rettsaker» hvor naboer og andre uinnvidde dømmer og straffer.

Jeg meldte meg nylig inn i Venstre. Et parti som setter folk først. Et parti som er kjent for å være de svakes parti. Som setter barns rettigheter høyt, og som er opptatt av menneskeverdet. Et bra parti. Et parti som bør sitte i regjering etter neste valg.

Men dette samme partiet har lite tenner, når det gjelder å klart signalisere hva som er linjen for overgrep og voldtekt hos sine egne. Saken rundt Helge Solum Larsen viser dette klart. Sentralt går partileder Trine Skei Grande klart ut og sier at dette ikke er akseptabelt og et komplett tillitsbrudd. Solum Larsen ønskes ikke tilbake til sentrale verv. Lokalt sier gruppeleder Per A. Thorbjørnsen at «ingenting er i veien for at Solum Larsen kommer tilbake» (Rogalands Avis 19/02-2013). Har ikke Thorbjørnsen fulgt med i timen?

Tillit er ikke relativ.

Veien fra lokalpolitikken til sentrale verv er kort. Vil vi nå se, etter at gruppeleder i Stavanger, Per A. Thorbjørnsen, så varmt og hjertelig ønsker Solum Larsen velkommen tilbake, at Solum Larsen igjen vil bekle sentrale verv i Venstre? Det håper jeg inderlig ikke. Jeg håper også at partiet vil ta innover seg at dette skjer også hos oss, ikke bare i FrP og AP. At vi også er et parti satt sammen av mennesker. Mennesker som gjør feil og mennesker som gjør grusomme handlinger. Og at Venstre setter ned retningslinjer som beskriver hva vi synes er greit og hva vi ikke synes er greit. At vi tar et aktivt standpunkt. At vi ikke vanner voldtekt og overgrep ut til tillitsbrudd og runde termer. At vi setter de svake først.

Det er valg iår. Skal se vi vil vinne stemmer på det, tilogmed.

Espen, Venstremann.

Åpner for retur (Rogalands Avis)

Grove forbrytelser bør ikke foreldes

Reklamer
Publisert i Debatt | Legg igjen en kommentar

Dagligstuen

Mitt hjem i Sentrum.

Jeg har aldri tenkt på det før, men jeg trives utrolig godt her! Dempet stemning, gode stoler, herlig meny, riktig pris. Og ikke minst, Dagligstuen har den engelske, lavmælte elegansen som jeg setter sånn pris på, og savner ellers her i byen. Det er her jeg har begyndt å komme, dersom jeg har noen ekstra timer i byen. Og det har jeg stadig vekk.

Hotellet eies av Elisabeth C. Brochmann, og hun er fjerde generasjons eier. Noe som borger for kvalitet og tradisjon i denne, Oslos eldste bar. Interiøret er sammensatt av engelske interiørarkitekter, og er klassisk i stilen. Lyst gulvteppe, khaki, grønn- og gråtoner. Lyse vegger, som prydes av 12 grafiske trykk av Munch, innkjøpt i 1932 av daværende eier for den nette sum av 5.500,- Det var kvantumsrabatt!

Jeg pleier å begynne med en kanne kaffe når jeg kommer. Det hjelper på å finne roen, lande litt fra stresset der ute, og, på en kald dag som denne, få varmen i kroppen før maten. Å spise god mat når man er kald, er rett og slett bortkastet! Og menyen er rikholdig. Jeg har dog lagt min elsk på andeconfit, akkompagnert av et glass prosecco. Kanskje tilogmed Napoelonskake til dessert, hvis jeg er i det uskikkelige hjørnet.

Diskrete men oppmerksomme kelnere er hele tiden i nærheten, klare til å fange opp et vink fra deg, uten å være påtrengende. Men ikke knips! Aldri knips på en kelner! Blikkontakt, smil, og vips, så har du god service. Og har du ikke det, ikke gi tips. Men det trenger du ikke tenke på her.

Klientellet er nok kanskje litt over chic-alderen, men dersom en er alene, gir det en en god unskyldning til å dykke ned i det arbeidet en eventuelt har lyst til, eller nødt til. Og er man fler, så gjør det jo ingenting.

En annen ting jeg liker med dette stedet, er at bordet er ditt. Om du så sitter alene ved et sofabord, så er det ingen forventning om at du skal si ja til å dele det, dersom det er fullt ellers. Faktisk råder staben mot det. Man vet aldri hva man får, som det ble sagt til meg. Og det er så godt å slippe å føle på at man opptar plassen for stedet, at de gjerne vil ha deg ut, eller presse fler folk inn for å tjene mer penger. Er det fullt, er det fullt! Jeg liker det!

Konklusjon? Prøv Dagligstuen neste gang du avtaler en lunsj. Du vil ikke bli skuffet!

20130117-131147.jpg

20130117-131210.jpg

20130117-134647.jpg

Publisert i Bilder, Resten | Legg igjen en kommentar

Kultur er næring

Det snakkes mye om knutepunkt og regionalsentra og frivillighet og bredde. Men for dem som har dette feltet som levebrød, er det rett og slett næring. Det handler om å overleve. Derfor er det viktig at vi er med på å skape forutsigbarhet i hverdagen for utøvende kunstnere/musikere.
Vi må øke støtten til de institusjonene som benytter seg av profesjonelle aktører i samarbeid med lokale amatører, slik at de kan ha et konkurransedyktig lønnsnivå. Dermed vil det være interessant også for de beste profesjonelle å delta, og dermed bidra til å både å høyne kvaliteten på de arrangementene som blir iverksatt, og også være viktige inspriatorer for de lokale kreftene.
Hva menes med dette? Jo, ved å heve den kunstneriske kvaliteten, øker anseelsen til organisasjonen, publikumstilstrømningen øker, og inntektene stiger. I møtet med lokale amatører, både unge og gamle, er det viktig at de beste er med på å skape gode holdninger og opplevelser rundt det å utøve kunst, og det å være en del av et slikt felleskap. For de voksne amatørene inspirerer det til videre innsats, forsterker samholdet i organisasjonen ved at man sammen skaper gode opplevelser. Selvfølgelig for publikum i salen, men også for hverandre, i det direkte likeverdige samarbeidet med de profesjonelle, hvor det jobbes mot å levere et så godt produkt som mulig. For de unge, kan dette være den direkte påvirkning som gjør at noen tar en beslutning om å satse videre på en kunstnerisk karriere, og dermed være med å bidra på samme profesjonelle nivå selv, senere i livet. Dermed får vi også en slags ‘circle of life’ – effekt, hvor de beste fra distriktene ikke forsvinner etter endt utdanning, men kommer tilbake og er med på å skape videre vekst. Vi ser helt klare eksempler på dette over hele landet hvor slike modeller er i bruk.
Så vi må ned på jorda når vi snakker om kulturpolitikk og spesielt kunstfeltet. Legger vi til rette, ved bevilgninger til nøkkelorganisasjoner, vil vi skape et bærekraftig næringsfelt for kunstnere. Videre vil det heve statusen til kunstnerstanden, avmytifisere den, og fjerne gamle «sannheter» om at kunstnere er noen rare personer som ikke arbeider for føda, men sitter med sugerør i statskassen. Ved slik indirekte subsidiering av kunstnere, vil også markedet i større grad være med på å bestemme hvilke kunstnere som «overlever» i feltet, istedet for en liten gruppering av samrørte statssynsere. Det er jo ikke til å komme bort ifra at dette er en prestasjonsbetinget næring, og dyktighet, faglig kompetanse og evnen til å levere over tid, bør komme enda mer aktivt inn i evalueringen av våre utøvende kunstnere. Her ser jeg ingen forskjell fra idrettens verden.
På sikt vil dette heve nivået på den kunsten som publikum opplever i landet vårt. Det vil faktisk også stimulere eksporten av norsk kunst og kunstnere, fordi det overskuddet av kunstnere som vi vil komme til å ha, etter at markedet her hjemme i første omgang har ‘valgt seg sine’, vil måtte søke seg ut for å utøve sin kunst og livnære seg av den. Dermed vil de være en god reklame for Norge og vår kultur- og kunsttradisjon, og de vil også skaffe seg verdifull erfaring og kunnskap, som de igjen vil kunne dele med seg, både med publikum hjemme, men også med hjemlige kolleger. Det er jo også slik, at ingenting avler suksess hjemme, som suksess ute.
Derfor mener jeg at samfunnet må gjøre hverdagen enklere og mer fleksibel for våre utøvende kunstnere, slik at de kan ha mot og mulighet til å gjøre de vurderinger og ta de avgjørelser de må, for å kunne livnære seg av det feltet som de har viet hele livet til å mestre. Det er ikke luftige, abstrakte begreper som man kan smykke seg med i festtaler og debatter, for dem det gjelder. Det er år med hardt slit, store offer og beinhard prioritering og gjennomføringsevne. Det er være eller ikke være, liv eller død. Den slags dedikasjon til eget virke og yrkesvalg bør appaluderes, ikke kveles ved rigid lovgivning, uforståelig og uhåndterlig skjemavelde, og en stadig mer usikker hverdag.
Publisert i Debatt | Legg igjen en kommentar

Valg 2013

Venstre

Til høsten er det valg.

Og jeg har meldt meg inn i Venstre. Så fremover kommer nok bloggen også til å bære preg av dette faktum. Jeg vil legge ut noen tankeeksperiment og skrive litt om forskjellige temaer som opptar meg, og tillate meg å tenke høyt.

Jeg skriver som jeg snakker, så det blir sikkert mye lange setninger og, fordi jeg liker dem, og fordi jeg ikke klarer å sortere tankene mine skikkelig, mange innskutte bisetninger!

Det er ikke slik at jeg representerer Venstres syn på ting her i bloggen. Synspunktene er mine egne. Men jeg kan stå for dem, og etterhvert som jeg blir mer varm i trøya hos Venstre, blir nok innleggene mer fokuserte.

Så dermed er snøballen igang! Kjør debatt, og godt valg!

E

Publisert i Debatt | Legg igjen en kommentar

Premiére Flaggermusen

Så var det klart (!) for premiére på Flaggermusen i Operaen. Og dette er en visuell bløtkake uten sammenlikning! Så mye ressurser er brukt på kostymer, dekorasjonen, effekter og spillopper, at det skal bli en fryd å presentere det endelige produktet for publikum.

Jeg elsker operetter.

Jeg gjorde min debut i stor rolle på Den Norske Opera i 2007 som Grev Danilo i Den Glade Enke, men Birgitte Christensen som min Hanna. Og for en opplevelse det var! Samspillet mellom ordene og musikken, å spille ut den tragiske (men allikevel komiske) handlingen mellom de to, dans, skuespill og sang. Jeg elsker operetter.

Jeg synger – eller egentlig spiller, for han prater mer enn han synger – Falke i Flaggermusen. Som jeg gjorde det sist vi hadde Flaggermusen i Operaen, under åpningssesongen 08/09. Verdens minste tittelrolle. Men det er noen fine linjer, og Falke er jo evig tilstede, for å sørge for at hans mesterplan blir gjennomført til punkt og prikke.

Et lite knippe bilder fra da og nå, er vel på sin plass?

Adele, Eisenstein & Falke (Elisabeth Norberg-Schulz & Kjell Magnus Sandve)

Adele, Eisenstein & Falke (Elisabeth Norberg-Schulz & Kjell Magnus Sandve)

Falke & Eisenstein (Jonas Degerfeldt)

Falke & Eisenstein (Jonas Degerfeldt)

Falke med Ida og Adele. (Frida Johansson& Mari Eiriksmoen)

Falke med Ida og Adele. (Frida Johansson& Mari Eiriksmoen)

Vi sees i Bjørvika!

E

Publisert i Bilder, DNO&B | Legg igjen en kommentar

Operaen tilgjengelig for alle

Operaen tilgjengelig for alle

Intervju på Ballade.no hvor jeg lufter noen tanker om Operaen og innholdet der.

 

Publisert i Bilder | Legg igjen en kommentar

Bootleg er noe ordentlig…

flotte greier!
Ihvertfall om man er fornøyd med utfallet. Og det er jeg igrunnen her…

Fra Operaens Åpningskonsert August 2011. Morsomt gjensyn!

Publisert i Bilder | Legg igjen en kommentar