Operapensjonsjonsloven   – et verdispørsmål

Det ble i årets hovedoppgjør kommet til en enighet om midlertidig pensjonsordning for de ansatte i Operaen. Det vil si for alle unntatt balletten, koret og operasolistene. De har hittils vært samlet under en lov, Operapensjonsloven. Som sa at dersom man fikk full opptjening, skulle man få 66,6% av sluttlønn når man gikk av for aldersgrensen. SÆR-aldersgrensen. Kunstnerlivet har blitt verdsatt dithen, at når ressursene er uttømt, skulle kunstneren få sin pensjon.

Den første pensjonsordningen, den det er blitt en midlertidig enighet om, var gjenstand for en lang prosess, hvor tillitsvalgte og arbeidsgivere jobbet sammen med informasjon og meningsutveksling, og jeg opplevde den prosessen som god i Operaen. Jeg var med på denne prosessen, fordi jeg fikk lov. Min gruppe, operasolistene, som jeg er tillitsvalgt for, var ikke med i denne runden. Det ble ikke fremskaffet noen analyser og kalkyler for min gruppe, slike det ble for resten av huset. Det ble faktisk kostet på en god del penger for nettopp dette. Men min gruppe sine spesielle behov og utfordringer ble ikke berørt i denne omgang. Det skulle komme senere. Den lovfestede pensjonsordningen skulle få sin egen prosess, ble det sagt. Og, og det er her det hele begynner å snøre seg til, det er den ordningen som er hovedkilden til de økonomiske utfordringene. Men her legges det nå opp til en meget kjapp prosess. KUD lener seg på resultatet fra de andre gruppene, og ønsker å innlemme oss i samme modell. Og da etter normal saksgang i departementet. Som er 3 måneders høringsfrist. Ingen innspill tidlig i prosessen. Ingen tillitsvalgte tatt med for råd eller orientering. Nei, vanlig departmental saksgang. KUD har holdt kortene tett til brystet om innholdet i sitt arbeid, selvom selve arbeidet har vært annonsert, gjennom tekst i Nasjonalbudsjettet, tildelingsbrev og taler holdt av Kulturministeren. Nå er endelig de tillitsvalgte tatt inn i prosessen. Og vi skal gjøre vårt for å få vårt syn, våre verdier og våre erfaringer inn til departementet. En god dose praktisk erfaring er hva som trengs her.
Overordnet er dette et kulturpolitisk spørsmål. KUD må gjøre seg opp en mening om hva det vil med Operaen. Om hvilke oppgaver den skal forvalte.
KUD har ikke villet ha noen mening om Operaen. Ihvertfall ikke som jeg har oppfattet. Fru Widwey sier i NRK Spillerom 5.11.15 at «man som kulturnasjon åpenbart skal ha en opera og ballett.» Javel. En slik kulturnasjon må bygges og vedlikeholdes. Utdanningsinstitusjonene må utdanne sangere, de landlige operakompanier må bruke disse og la dem utvikle seg til det høyeste nivå mulig, for så å fylle Nasjonaloperaens scene, både som gjester og som fast ansatte sangere og solister.
Og det er her mitt poeng kommer. De fast ansatte solistene i Operaen. Det er en gruppe under press. Solistensembler er i ferd å dø ut i Europa. Før var vi normen, nå er vi unntaket. Med ensidig tanke på økonomien, er grunnen klar: Det er upraktisk, lite fleksibelt, forpliktende og ikke minst: dyrt. Altfor dyrt. Ikke så mye på grunn av lønn, men på grunn av at man skal ha pensjon.
Det økonomiske aspektet og det gjeldende kunstneriske syn spiller for én gangs skyld på lag. Desverre er det på bekostning av grunnfjellet i Operaen. Man sliter med å få økonomien til å gå opp, fordi solistene skal ha sin pensjon. Kunstnerisk sliter man med å få sesongen til å gå opp, for man finner ikke roller til å forsvare å ha et fast ensemble. Disse to hensyn finner sin felles løsning i det åpenbare: La oss fase ut solistensemblet.
Men Den Norske Opera & Ballett forvalter mer enn sin økonomi og sitt oppdrag i å vise frem forestillinger på en av sine scener. Nasjonaloperaen forvalter nasjonens ypperste operasolister. Den sørger for kontinuitet, en vedvarende sangerstand, en langsiktig investering i sine sangere og sitt publikum. Det er mye mynt å spare ved å si ifra seg sine faste solister. Men det er mye arv å tape. Skal Nasjonaloperaen bli et prosjektteater?
Solistensemblet ved Nasjonaloperaen har sagt at de er glad for nå å få være en del av løsningen på de økonomiske utfordringene. Men vi har også sagt, at vi gjerne er det ved å gjøre mer av det vi er der for å gjøre, skape kunst på høyest mulig nivå og gi vårt publikum uforglemmelige stunder i Operaen. Ikke ved å bli bedt om å ikke gjøre det.


Det foreligger et ganske ukjent, men allikevel uhyre viktig nasjonalt kulturpolitisk dokument i Operaens arkivskuffer. Det har en tittel som ikke tilsvarer sin nøkkelrolle i norsk operamiljø. Det er ikke et dokument som er spesielt tungt eller forpliktende. Og det er dokument som KUD ikke har hatt noen finger med i spillet for å lage. Allikevel sikrer dette dokumentet kontinuitet, identitet og kvalitet for Operaen, og har ringvirkninger ut til Operanorge som nesten intet annet dokument i dette landet. Det heter noe så usexy som «Særavtale mellom Musikernes Fellesorganisasjon og Den Norske Opera & Ballett om åremålsansettelse av sangsolister». Avtalen er fra 2008. Etter at Sangsolistene gikk over i Norsk Lektorlag (NLL) har NLL tilsluttet seg denne. Dette dokumentet er gyldig og forpliktende idag, men er meget skjør. Den kan sies opp når som helst. Hva som vil bli konsekvensen av det, er på det beste uklart.
Denne avtalen sikrer at det skal til enhver tid være 15 fast ansatte solister i Operaen. Det er det samme antall som Fru Flagstad startet Den Norske Opera med i 1957. Vi er nå i ferd med å bygge ned hennes livsverk.
Avtalen er skjør, fordi den har ingen kontrollinstans. Det er ingen som sikrer at den blir oppfylt. KUD kombinerer armlengdes avstand med et lite, men bestemt, dytt. Styret er foreløpig ganske anonymt, i denne skrivers mening. Nasjonaloperaen har ikke selv en overordnet strategi eller tankegang rundt verdien av et fast solistensemble.
Man har overlatt til en åremålsstilling på 5-år å kunne avgjøre om man skal ha noe som heter sangerkollegium i Norge, eller ikke.
Dette er en identitetskrise som Den Norske Opera & Ballett må ta innover seg, og søke å finne en løsning på. Hvordan kan man prioritere i budsjettene, når man ikke vet hva man prioriterer i bedriften? KUD må på banen, Styret må på banen. Den langsiktige kunstneriske strategien må Operaen eie selv. Det er en nasjonal forpliktelse som ikke kan eller bør overlates til kortsiktige ambisjoner eller begrenset interesse.
Vi går fra 15 ansatte i sesongen 14/15 til 13 i sesongen 15/16, ned til 10 i sesongen 16/17. Det foreligger ingen plan fra Operaen om å fylle disse stillingene. Det er ikke blinket ut noen kandidater til å overta etter at solister som har vært en del av Operaens mest synlige ressurser har gått av med pensjon. Det er ikke tatt grep for å sikre kontinuitet i det kunstneriske ensemblet. Det er ikke bare et brudd på en særavtale. Det er et brudd på det som Operaen er satt til å forvalte og utvikle. Det er et brudd på hva, etter mitt syn, KUD og Stortinget mener Operaen har som samfunnsoppdrag. Og det er brudd på kontrakten med publikum. Ikke minst er det et brudd med den intensjonen Kirsten Flagstad hadde da hun ble vår første operasjef.
– Espen Langvik

Advertisements
Publisert i Debatt, DNO&B | 4 kommentarer

Slik gjer dei der…

For noen år tilbake skrev jeg dette innlegget til bloggen etter en produksjon med en spesielt utfordrende dirigent. Jeg postet det aldri, men det har vært i min bevissthet hele tiden. 

Jeg velger å poste det nå. Så får man lese det med de briller eller hatter man velger å ha på seg. 

God lesning!

Espen 


Kulturkollisjoner i kulturlivet.

Titanene hersket over jorden. De var født av guder og rådde over alle og hadde fullstendig og udiskuterbar autoritet. Men titanene ble kastet fra maktens tinde av de yngre olympiske gudene. Så avskaffet Norge adelen på Eidsvold i 1814 og siden har vi hatt flat struktur her i landet.
Og det er ikke så lett å svelge for mange. Norge ER et anderledesland. Her sier vi du til alle (untatt til Kongen, men det glipper stadig for flere på den fronten også), vi krangler med sjefen, og vi tar en øl med kolleger fra andre avdelinger (!). Og slik liker vi det. Slik har vi villet det. Det er på en måte det Store Norske Prosjektet. Om det er bra eller dårlig, unaturlig eller selvfølgelig, skal jeg ikke drøfte her. Undertegnede er av den oppfatning at det er et gode. At man forløser mer energi, produserer mer effektivt og kommer bedre overens dersom man møtes som likemenn i gjensidig respekt, med en åpen, nysgjerrig holdning til den problemstilling man er satt til å løse. Sammen.
I Operaen er det arkitekturen som er flat. Titanene dukker opp innimellom, i form av enten operasjefer eller dirigenter. Og ingen er over dem, annet enn guden som har skapt dem. Anderledeslandet Norges idéer om bedriftsledelse, samarbeid, respekt, menneskesyn og fleksibilitet, er ikke alltid en del av vokabularet. Og Atlas, titanen som bærer hele verden på sine skuldre, blir plutselig veldig lik operasjefen, som må bære ansvaret for de konflikter som oppstår, ta de personalmessige sakene som følger i kjølvannet, håndtere sine medarbeidere samtidig som han manøvrer sine kolleger titanene til ikke å gå i åpen krig. Internt. Offentlig høster han suksess og lovord for sin evne til å sette de rette titanene til å lære opp de yngre olympiske og dressere dem til å yte på et nivå de ikke visste de var kapable til. Dette er en eldgammel problemstilling. 
Så hvem har rett? Hvem eier definisjonsretten på arbeidsmiljøet? Gjelder arbeidsmiljølov og internt arbeidsreglement kun de fast ansatte, og skal ikke gjestene behøve følge dem? Hvem eier kulturen? Er det gjestene som skal påtrykke en hierarkisk, gammeldags (jeg kunne ikke skrive arkaisk, det ble for mange -isk-ord) og diskriminerende arbeidsmåte på det hus de gjester? Eller skal man forvente at man viser en viss form for respekt og anerkjenner de mekanismer og den strukturen som huset driftes etter daglig? At den funksjonen man fyller, ikke kan utføres alene? En dirigent uten orkester og sangere er ingen dirigent. Han er en gal mann som veiver med armene. Noen ganger får disse menneskene både orkester og sangere foran seg. Da blir de kalt genier. Men de veiver fremdeles med armene. Og de er fortsatt gale. 
Eller intense. Intense er bedre. For intens er bra. Intens kan man forstå. Men intens berettiger ikke å miste all folkeskikk. Genial gir ikke en blancofullmakt til å være ufin, sette kolleger opp mot hverandre og bruke hersketeknikker for å få igjennom viljen sin. Ingenting berettiger det. Så hvem eier definisjonsretten? Hvem utfører korreks overfor uønsket oppførsel. Hvem definerer krenkelse?
Jeg vil gjerne tro at jeg selv har rett til å definere når jeg blir krenket. Og at jeg har rett til å si ifra om det. Og at arbeidsplassen min tar det på alvor når det skjer. At svaret ikke er «Slik gjer dei der.» At ikke beskjeden fra ledelsen er «såpass må man tåle». At ikke holdningen er at «man skal tåle alt og tie» som det heter i oversettelsen av Figaros bryllup. 

I det militære er det et munhell som sier: «Vi er her for å forsvare demokratiet, ikke utøve det.» Og til en viss grad er det overførbart til operaverdenen. Vi kan ikke ha flat struktur. Ikke under en forestilling. Dirigenten er øverst. Han holder i trådene, han styrer maskineriet, han har oversikten. Men, det produktet han har oversikt over, den maskinen han styrer, bør være et resultat av nært samarbeid med de involverte. Med de skapende og utøvende kunstnerne som også har erfaring og kunnskap (!) og som til syvende og sist er dem som står oppe på rampen og villig underlegger seg det styre som situasjonen krever. Veien dit kan være preget av samarbeid, gjensidig respekt og nysgjerrighet oppimot det fantastiske kunstverk som vi sammen skal blåse liv i. Eller det kan være preget av frykt og angst under en despotisk lederstil, hvor alle ser etter nødutgangen og teller dagene til prosjektet er over.

En og annen kan man tåle. Men blir det mange, blir det uutholdelig. Og har man ikke egen ledelse i ryggen, men blir møtt med «slik gjer dei der», blir det… Ja, hva blir det? 

Jeg håper jeg slipper å finne det ut.

E

Idag:

Så hvorfor poste dette nå? Jo, solistene i Nasjonaloperaen har de siste dagene i pressen blitt kalt smålige, sutrete, hårsåre, illojale, innbyttere og konspiratoriske. Vi kjenner oss ikke igjen i noen av disse karakteriseringene. Vi mener derimot at vi strekker oss langt for å hjelpe gjestende instruktører og dirigenter å oppnå de visjoner og kunsteriske mål de har satt seg. De siste dagers oppslag burde ikke dreie seg om dette. Det burde ha dreiet seg om hvorfor en sjef som blir forelagt informasjon om at det er dårlig arbeidsmiljø i søylen han leder, istedet for å ta dette innover seg og gå med på å starte en prosess for å forbedre dette, velger å peke finger, etterlyse konkrete episoder som gjør at eventuelle varslere blir identifisert, gå høylytt ut i media med anklager om prosessfeil hos sin egen leder og medarbeidere og i det store og det hele spiller offerrollen i det offentlige. Han velger å angripe prosessen utad istedet for å gå inn i problemet innad. Dette samtidig med at han gjentar at han vil bidra til videre godt arbeidsmiljø i to år fremover. Forstå det den som kan.

Publisert i DNO&B | 2 kommentarer

5 år i nytt hus!

Idag er det fem år siden vi flyttet inn i marmorpalasset i Bjørvika. Veien dit var lang og ikke uten omveier, men tilslutt kom vi vel i både havn og hus. Selvom Operaen i disse dager er inne i en vanskelig og krevende omstillingsprosess, våger vi likevel å markere denne fem-årsdagen, og benytter anledningen til å se fremover.

I denne anledning fikk kollega Ketil Hugaas og jeg oppdraget med å finne på noe som skulle fremføres for alle ansatte fra Hovedscenen idag. Resultatet ble en krysning mellom Broadway, Operaen og Chat noir.

Undertegnede satte sammen musikken og laget teksten, og Ketil arrangerte og laget lydsporet (Ja, det var playback i Operaen!). Deretter ble det mønstret en dugnadsånd som de fleste teaterfestivaler burde misunne oss! Frivillighetsnorge er kraftig representert i Operaen, representert ved de høyst profesjonelle og sjenerøse medarbeidere ved våre mange verksteder og kontorer.

Jeg ble såpass fornøyd med teksten i dette innslaget, at jeg våger meg på å dele den med dere her. God fornøyelse, og gratulere med dagen!

Operahuset 5 år!

Musikk: When you wish upon a star

Om du har en ønskedrøm
som om hjertet gjør deg øm,
Selv om håpet svinner hen,
så husk, min venn…

Kunstens åk er ikke lett,
og om kampen gjør deg trett!
Vit at en dag blir det bra,
i Bjørvika…

Musikk: Also sprach Zarathustra

Melodrama:
Operanorge. En ødemark uten sidestykke. I mange år klarte ikke politikerne bestemme seg for om vi skulle ha en opera eller ikke. Men så tok en modig politikerkvinne mot til seg og gikk på talerstolen i Stortinget og sa: Vi skal ikke ha noen debatt om vi skal ha opera eller ikke. Vi skal bare snakke om hvor den skal ligge. Og den skal ligge i Bjørvika!

Musikk: Skjønnheten og udyret. Disney.

Ballett, ballett
og opera, og ballett!
Det var et svare strev å få det huset,
det var så vidt vi fikk det til!
Først så sku’ det ligge der,
også sku’ det ligge der.
Skulle tro det var et spill…

Dialog:
Person 1:
Jasså, hallo der!
Person 2:
Hallo, der!
Person 1
Hva står på her, da?!
Person 2
Operahusbygging! Det er nettopp blitt bestemt at det skal ligge her, så nå er vi i full gang…
Person 1
Så flott da, strålende! Hvem trenger gamlehjem?!??

Det er den samme gamle tematikken,
den holder på å gjør’ oss sprø!
For det viktigste for dem,
er å ha et gamlehjem,
til å sitte i og vente på å dø…

Vi, som gjør livet større…
Vi har vår visjon og nå et hus…
Samlet om tre bokstaver,
som til sammen utgjør dette kjekke ordet PUS!
Og det beskriver dette operahus
og innimellom blir det óg spilt blues!
Vi spurte om det og nå har vi fått det!
Og det er fullt hus hver en kveld!
Og som ikke det var nok:
vi har også plass til rock!
For det er et allment hus vi har,
ja, et fint og allment hus vi har,
vi har fått et operahus i Bjørvika.

Musikk: Champagnegaloppen, Flaggermusen

I
Og nå har vi geburtstag, trallalalalalalala
Og det også på en Fredag, trallalalalalalala
De første fem vi feire, vi teller våre seire.
Vi har da tatt ved nesen, hver enkelt som er kresen!
Skjenk i, skjenk i!
Et operahus i Norge, det slukker alle sorge, det slukker alle sorge!
Skjenk i, skjenk i, skjenk i!
Det tegnet ble av Snøhetta, Snøhetta, Snøhetta.
Dem er vi nå blitt litt trett’ a’,
litt trett’ a’ Snøhetta!
Det tegnet ble av Snøhetta, Snøhetta, Snøhetta.
Dem er vi nå blitt litt trett’ a’,
litt trett’ a’ Snøhetta!
Ja, nå har vi nesten fått hetta!!

II
For huset det skal fylles, trallalalalalalala
Og kunsten den skal hylles, trallalalalalalala
Vi danser og vi synger, i chor ballet og klynger!
Vi gjør for våre gjeste, vårt aller, aller beste!
Skjenk i, skjenk i!
Et operahus i verden, til himmelen går ferden, til himmelen går ferden!
Skjenk i, skjenk i, skjenk i!
For scenekunst av stort format, stort format, stort format,
Det har vi fått som vårt mandat, gitt av den Norske Stat!
For scenekunst av stort format, stort format, stort format,
Det har vi fått som vårt mandat, gitt av den Norske Stat!

Musikk: Pomp and Circumstance, Elgar.

La oss løfte blikket, mot en ny horisont!
Vike skal vi ikke, gjøre stolt vår dont!
Sammen, side om side, opera og ballett.
Vi skal aldri hvile, aldri skal vi gå trett!
Vi skal aldri tvile, for vi vet vi har rett!!

Publisert i DNO&B | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Skoleforestilling eller helaftens familieshow?

Peder Horgen, leder for NODA, går i Klassekampen igjen ut mot profesjonelle produsenter av musikkteater og show, på den bakgrunn at de benytter seg av gratis arbeidskraft i sine forestillinger.

Jeg støtter Horgen fullt ut på dette punkt.

Det er blitt en økende tendens til å bruke studenter fra danse- og showskoler i Oslo i store kommersielle produksjoner, under påskudd av å drive «utdanning». Dette må det bli en slutt med. Disse teaterprodusentene driver med dette ikke utdanning av musikkteaterfeltet, men med utvanning av det.

Et utdannelsesløp innen utøvende kunst, er en mangeslungen løype. Her er det mange kompliserte faktorer som skal tas med i beregningen, spesielt fordi hver enkelt student har med seg så mye av seg selv inn i utformingen og utføringen av studiet. Hva mener jeg med dette? Egne erfaringer, egen mangel på erfaring, eget mot, egen angst, egen ambisjon om å lykkes, egen evne til å takle nederlag. Og nederlag, dem er det mange av i denne bransjen.

Skolen er stedet hvor alle disse faktorene blir arbeidet med på en måte som gjør studenten klar til å møte en ofte beinhard virkelighet der ute, etter endt studium. Eller gjør studenten klar over at han/hun kanskje ikke bør møte den beinharde virkeligheten der ute. Og det er like viktig som det første. For det er å kaste blår i øynene på folk, å la dem gå igjennom et langt studium, la dem gå ut i virkeligheten, for så å la dem møte nederlag etter nederlag, nei etter nei, gjennom utallige auditions og castinger, og dermed, med ett ganske annet selvbilde enn da de gikk ut av skolen, forsvinne fra arenaen, og måtte begynne å bygge på nytt.

Skolen er fristedet. Laboratoriet. Hvor ambisjonene er høye, men fallhøyden lav. Du straffes ikke med et halvt år uten lønn, om du gjør det dårlig i skoleforestillingene. Du får være med, gå igjennom løpet, gjøre deg de erfaringene du trenger. I trygghet.

Idet man trår inn i på den profesjonelle arenaen, er saken en ganske annen. Her er det, som Horgen sier, pengene som gjelder. Og hvordan tjener man penger? I teateret er det billett- og sponsorinntekter som det utslagsgivende. Begge disse blir utløst av samme faktor. Kjendiser. Og kjendiser kjenner sin verdi, og skal ha betalt for at de bærer showet/forestillingen på sine skuldre. De tar en risiko ved å fronte slike show. Blir det suksess: Hurra! Blir det fiasko: Offentlig uthenging, og muligens kroken på døren en lang stund.

Dermed må teateret veie hvor de kan spare. Teknisk utstyr og personale har sin pris, den er ikke å mukke på. Så hva gjør man, når man trenger et ensemble på 20-30 artister til å danse, synge, si noen småroller, bære inn blomster eller brev, pluss se bra ut på scenen. Betale full hyre? Blir ikke mye penger igjen, da… Nei, man henter inn den gruppen som har nesten utømmelig med energi, ståpåvilje, entusiasme og godvilje. Og ingen erfaring. Og ingen til å tale deres sak i arbeidssaker. Man henter inn studentene. Som er overlykkelige for å få sjansen. Som ser for seg at dette er en gylden mulighet for å få vist seg. Bygge nettverk. Bygge karriere. Og bak dem står skolene. Og dytter. For det er penger å hente for dem i dette. Og anseelse. Og hype.

Dette er en situasjon hvor produsentene og skolene sitter med bukta i begge ender. Produsentene får gratis arbeidskraft, skolene får pengene til drift, og de får flere nye søkere til studiet, fordi de har samarbeid med de før nevnte produsenter. Attraktivt siste år, avslutt studiet i profesjonell setting på Folketeateret. Vinn, vinn! Det er bare studentene som taper. Fordi det nettverket som de håper å bygge, finnes ikke. Fordi selv om de gjør sitt beste, så kommer det nye studenter neste år, som er like gratis og like talentfulle og like uerfarne som det det foregående kullet. Nettverket er mellom institusjonene. Ikke mellom utøver og produsent.

Så jeg tror ikke på den gode intensjon som blir fremlagt, når det snakkes om utdanning og viktig erfaring for studentene. En skole planlegger sine løp med lang horisont. Studentforestillingene er lagt. Det øves og forberedes gjennom et helt skoleår, idéelt sett. Man har tid til å lære, og tid til å vokse. Profesjonelle familieshow har kort horisont. Man er presset for tid og penger. Her er det ikke tid til å vokse og lære. Her er det bare tid til å levere og levere. Og overleve. Klarer du ikke det, er det rett ut.

Jeg ville våge den påstand at produsentene ville tjene på å bruke profesjonelle dansere og sangere og skuespillere i sine forestillinger. De kan stille høyere krav til forberedelse og egenøving. De kan ha kortere prøvetid. Profesjonelle er sitt ansvar overfor arbeidsgiver meget bevisst, så oppmøteprosenten vil ligge på rundt 100%. De har mulighet til å håndplukke sitt ensemble til å passe det utrykket de er ute etter, istedetfor å måtte ta imot et kull, og kanskje tilogmed måtte kaste noen ut, fordi de ikke er gode nok (så mye for samarbeid og profesjonell erfaring).

Og de vil tjene på det, fordi publikum (husker dere dem?) vil få en helstøpt opplevelse kveld etter kveld, på ett høyt og jevnt nivå. Dermed blir det også mindre jobb og stress for kjendisene, som slipper å bære hele forestillingen selv. Dermed mindre risiko. Dermed kanskje tilogmed mindre utgifter til lønn? Hvem vet…

La skolene drive skole, og la det profesjonelle markedet være profesjonelt. Det tjener alle på, også publikum. Og det er visst dem vi spiller for.

Peder Horgen, leder i NODA, sitt utspill i Klassekampen.

Publisert i Debatt | Legg igjen en kommentar

Cav/Pag

Så er det premiére igjen. Cavalleria Rusticana og Pagliacci. Cav/Pag. De blir jo sem regel fremført sammen, disse to enakterne. Og dette er en perle av en aften i Operaen. Gjennomført regi, vakker scenografi, og sangere som (i all beskjedenhet) holder ypperste klasse. Her leveres det på alle områder. Publikum kan glede seg!

Her synger jeg Silvio, og jeg får lov til å gjøre alt det som tenorene gjør til vanlig: Lange flotte linjer å synge, med noen herlige høydepunkt, pluss: Sopranen kan godt like meg! Vinn, vinn!!

Dette er også min siste premiére for sesongen, så etter dette er faktisk ferie! Eller, tja, noe vil det jo alltid være å gjøre, men fra DNO&B er det ferie, og der dukker jeg ikke opp igjen før til høsten. Men det blir en fabelaktig sesong som kommer, så det er bare å stille seg i kø når billettsalget starter!

God premiére!

E

Publisert i Bilder, DNO&B | Legg igjen en kommentar

Når voldtekt blir tillitsbrudd og ikke så farlig

Justisministeren åpnet forrige uke for å revidere Straffeloven, med spesiell hensikt å gjøre det enklere å få voldtektssaker opp for retten. Altfor mange saker strander på Statsadvokatens skrivebord, henlagt etter bevisets stilling.

Dermed sendes signalet ut at dette er en adferd som Norge kan leve med. Man får ikke engang muligheten til å få prøvd dette for retten. Det er to sider ved dette: Den anmeldte får ikke anledning til å bevise sin uskyld, den fornærmede får ikke mulighet til å se rettferdigheten skje fyldest, og få satt et endelig punktum for en lang og traumatiserende periode, med usikkerhet, skyldfølelse og, ikke minst, sosial mistenkeliggjøring.

Det er jo nesten slik nå, at det er offerets «skyld» at ikke saken kommer for retten. Det blir ikke funnet nok bruk av vold. Smak på den setningen. Det blir ikke funnet nok bruk av vold. Så det påligger altså offeret, i en ekstremt utsatt situasjon, å pådra seg selv nok vold, slik at saken kan komme for retten. Utsatt for en grufull handling, må offeret selv sørge for å bli slått og skadet såpass mye, at en statsadvokat kan uten tvil sende saken til rettsalen. Dette henger ikke på greip. Det er rett ut usmakelig.

Og jeg forstår heller ikke hvorfor Statsadvokaten ikke sender sakene til retten? Er det en spareplan innen rettsvesenet vi ikke har fått med oss? La legdommerne få yte sitt skjønn i slike saker, og puste liv i lovene, slik intensjonen er. Ikke la det være opp til en enkelt statsadvokat å avgjøre, faktisk ta hele rettsprosessen inne på sitt kontor, for lukkede dører, uten adgang til å gå avgjørelsen etter i sømmene.

Det er jo heller ikke slik at en henleggelse utifra bevisets stilling er en frifinnelse. Det er bare retten som kan frifinne eller dømme. Blir saken henlagt, vil man aldri få vite, offentlig, hva som skjedde, og de involverte vil ha dette hengende ved seg hele livet. Og samfunnet er opportunt, og vil ta den sterkestes side. Og den som anmeldte vil bli mistenkeliggjort ennå mer, fordi folk flest vil mene at vedkommende tok feil, og farer med løgn. Mennesker er grusomme.

Derfor er det bra at Justisministeren tar det initiativet hun nå kommer med.

Et nei er et nei, uansett. Og sakene bør komme for retten, for å få prøvd bevisene i en åpen prosess, og hindre «kjøkkenbenk-rettsaker» hvor naboer og andre uinnvidde dømmer og straffer.

Jeg meldte meg nylig inn i Venstre. Et parti som setter folk først. Et parti som er kjent for å være de svakes parti. Som setter barns rettigheter høyt, og som er opptatt av menneskeverdet. Et bra parti. Et parti som bør sitte i regjering etter neste valg.

Men dette samme partiet har lite tenner, når det gjelder å klart signalisere hva som er linjen for overgrep og voldtekt hos sine egne. Saken rundt Helge Solum Larsen viser dette klart. Sentralt går partileder Trine Skei Grande klart ut og sier at dette ikke er akseptabelt og et komplett tillitsbrudd. Solum Larsen ønskes ikke tilbake til sentrale verv. Lokalt sier gruppeleder Per A. Thorbjørnsen at «ingenting er i veien for at Solum Larsen kommer tilbake» (Rogalands Avis 19/02-2013). Har ikke Thorbjørnsen fulgt med i timen?

Tillit er ikke relativ.

Veien fra lokalpolitikken til sentrale verv er kort. Vil vi nå se, etter at gruppeleder i Stavanger, Per A. Thorbjørnsen, så varmt og hjertelig ønsker Solum Larsen velkommen tilbake, at Solum Larsen igjen vil bekle sentrale verv i Venstre? Det håper jeg inderlig ikke. Jeg håper også at partiet vil ta innover seg at dette skjer også hos oss, ikke bare i FrP og AP. At vi også er et parti satt sammen av mennesker. Mennesker som gjør feil og mennesker som gjør grusomme handlinger. Og at Venstre setter ned retningslinjer som beskriver hva vi synes er greit og hva vi ikke synes er greit. At vi tar et aktivt standpunkt. At vi ikke vanner voldtekt og overgrep ut til tillitsbrudd og runde termer. At vi setter de svake først.

Det er valg iår. Skal se vi vil vinne stemmer på det, tilogmed.

Espen, Venstremann.

Åpner for retur (Rogalands Avis)

Grove forbrytelser bør ikke foreldes

Publisert i Debatt | Legg igjen en kommentar

Dagligstuen

Mitt hjem i Sentrum.

Jeg har aldri tenkt på det før, men jeg trives utrolig godt her! Dempet stemning, gode stoler, herlig meny, riktig pris. Og ikke minst, Dagligstuen har den engelske, lavmælte elegansen som jeg setter sånn pris på, og savner ellers her i byen. Det er her jeg har begyndt å komme, dersom jeg har noen ekstra timer i byen. Og det har jeg stadig vekk.

Hotellet eies av Elisabeth C. Brochmann, og hun er fjerde generasjons eier. Noe som borger for kvalitet og tradisjon i denne, Oslos eldste bar. Interiøret er sammensatt av engelske interiørarkitekter, og er klassisk i stilen. Lyst gulvteppe, khaki, grønn- og gråtoner. Lyse vegger, som prydes av 12 grafiske trykk av Munch, innkjøpt i 1932 av daværende eier for den nette sum av 5.500,- Det var kvantumsrabatt!

Jeg pleier å begynne med en kanne kaffe når jeg kommer. Det hjelper på å finne roen, lande litt fra stresset der ute, og, på en kald dag som denne, få varmen i kroppen før maten. Å spise god mat når man er kald, er rett og slett bortkastet! Og menyen er rikholdig. Jeg har dog lagt min elsk på andeconfit, akkompagnert av et glass prosecco. Kanskje tilogmed Napoelonskake til dessert, hvis jeg er i det uskikkelige hjørnet.

Diskrete men oppmerksomme kelnere er hele tiden i nærheten, klare til å fange opp et vink fra deg, uten å være påtrengende. Men ikke knips! Aldri knips på en kelner! Blikkontakt, smil, og vips, så har du god service. Og har du ikke det, ikke gi tips. Men det trenger du ikke tenke på her.

Klientellet er nok kanskje litt over chic-alderen, men dersom en er alene, gir det en en god unskyldning til å dykke ned i det arbeidet en eventuelt har lyst til, eller nødt til. Og er man fler, så gjør det jo ingenting.

En annen ting jeg liker med dette stedet, er at bordet er ditt. Om du så sitter alene ved et sofabord, så er det ingen forventning om at du skal si ja til å dele det, dersom det er fullt ellers. Faktisk råder staben mot det. Man vet aldri hva man får, som det ble sagt til meg. Og det er så godt å slippe å føle på at man opptar plassen for stedet, at de gjerne vil ha deg ut, eller presse fler folk inn for å tjene mer penger. Er det fullt, er det fullt! Jeg liker det!

Konklusjon? Prøv Dagligstuen neste gang du avtaler en lunsj. Du vil ikke bli skuffet!

20130117-131147.jpg

20130117-131210.jpg

20130117-134647.jpg

Publisert i Bilder, Resten | Legg igjen en kommentar